Grønt skifte, karbonkompensasjon, Sumatras regnskoger og Jørgen Randers grenser for vekst.

Grønt skifte, karbonkompensasjon, flyreiser og Sumatras regnskoger. Jørgen Randers har gitt opp. Vi må planlegge og styre mer og strammere, men hvem vil være med på det?

Om Sumatras regnskog og flyreiser fra London til New York tur/retur. Sumatra er verdens sjette største øy, i areal omtrent som Sverige, og en del av Indonesia. Sumatra har et rikt plante- og dyreliv, men har tapt anslagsvis 50% av sin regnskog de siste 20 årene. Sumatra-neshorn og Sumatra-tigere regnes nå blant utrydningstruede arter. Sumatras regnskog lagrer gjennomsnittlig 282 tonn CO₂ per hektar (= 10.000 m²). The Economist har i sin utgave 21. mai i år regnet seg frem til at dersom en gruppe klimabevisste flypassasjerer kunne finne et slikt område i Sumatras gjenstående regnskog, som var bestemt for avskoging og ville forhindre dette ved å betale for det, så ville klimagassmengden som da ikke blir frigjort tilsvare klimagassutslippet fra 175 flypassasjerer som flyr på økonomiklasse fra London til New York og tilbake.  

Etterspørselen etter karbonkompensasjoner vil eksplodere. Economist hevder, med henvisning til McKinsey, i samme oppslag at det i fjor ble solgt klimakompensasjoner for 1 milliard USD. Videre at markedet for slike vil vokse slik at man i 2030 vil ha en etterspørsel som er 15 ganger dette og 100 ganger dette i 2050. Noe av etterspørselen vil bli dekket av virksomheter som ved hjelp av ny teknologi fjerner CO₂ fra atmosfæren og lagrer den under bakken, men de fleste kvotene vil måtte hentes fra tiltak i naturen, enten i form av vern av naturområder eller restaurering av natur. I en tidligere post på denne bloggen er det vist til at industriell karbonfangst i dag bare er promiller av naturens eget karbonopptak.

Markedet for karbonkompensasjoner fungerer ikke i dag. Avskoging er økonomisk rasjonelt. Karbonkompensasjoner er for billige. Et hektar av regnskogsområde i Sumatra kan produsere ca. 2.5 tonn palmeolje i året og prisen på slik olje har steget fra USD 1 000 i fjor til USD 1 520 i år. I det totale regnestykket hører det også med at dyrking av palmer for oljeutvinning også binder CO₂, ca. 170 tonn per ha. Dette innebærer at å la regnskogen ligge ukultivert egentlig bare øker utslipp av CO₂ med 112 tonn per hektar. Samtidig har prisen på naturbaserte karbonkompensasjoner gått motsatt vei. Prisen er i dag USD 10 per tonn CO₂ på Chicago børsen. Med slike priser er det lønnsomt å produsere palmeolje på Sumatra. Avskoging er økonomisk rasjonelt, som det heter. Så lenge karbonkompensasjoner omsettes til under USD 20 vil det også fortsatt være lønnsomt å drive kvegfarm og kjøttproduksjon i Amazonas i Brasil. Til sammenligning, med EUs klimakvotepriser som i dag er på veg mot 100 euro, vil ikke noe av dette være økonomisk rasjonelt eller lønnsomt. Vi lever på samme planet, men verdien vi setter på naturen er svært forskjellig. Det er en utfordring!

Den norske staten eier også selskaper som slipper ut CO₂. Det er nylig lagt frem en rapport for verdiutviklingen i den norske statens selskaper, det vil si selskaper der staten har store eierandeler. Vi snakker om børsnoterte selskaper som: Equinor (67% eid av staten), DNB (34%), Telenor (54%), Norsk Hydro (34,3%), Yara (36,2%), Kongsberg Gruppen (50%), Aker Solutions (12,23%) og Akastor (12,08%). Staten har eierandeler i langt flere selskaper enn dette. Det samlede klimaregnskapet til statens selskaper i 2021 viser betydelig økning (5,72%) i klimautslippene til 500,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021. Da er direkte utslipp fra virksomhetene, indirekte fra energiforbruk og gjennom kjøp og salg av varer og tjenester tatt med. Noe av årsaken til økningen skyldes at det er flere selskaper som rapporterer klimagassutslipp i 2021 enn tidligere. Samtidig viser nye tall fra SSB at utslippene av klimagasser i Norge i fjor var på 49,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter en nedgang på 0,3%. En årsak til dette var at prosesseringsanlegget Hammerfest LNG var stengt ned på grunn av brann. Ja, jeg ser også at tallene 49,1 millioner tonn og 500,5 millioner tonn ser rare ut sammen. Kanskje skyldes noe virksomhet som ikke måles i Norge? Eller er dette en del av den usikkerheten vi må leve med når vi snakker om det grønne skiftet.

Jørgen Randers har gitt opp. Vi må planlegge og styre mer og strammere, men hvem vil være med på det? Uansett tall som ikke stemmer og ulike regimer jorda rundt. Jørgen Randers har fått fornyet oppmerksomhet i år fordi det er 50 år siden han sammen med andre utga boken Limits to Growth. I boken la han, sammen med andre forskere i USA, frem dokumentasjon som mer enn antydet at det finnes grenser for hvor mye menneskelig bruk og påvirkning jorda vi bor på kan bære. Flere har senere ment og beskrevet det samme. I klassekampen 11. juni sier han at han gjennom femti år har forsøkt å formidle et enkelt budskap om dette, men at han har feilet. Løsningen er enkel. Vi må forbruke mindre. Men dette er uakseptabel, spesielt for befolkningen i «Vesten», der vi bor. Det som må gjøres, er ikke lønnsomt fra et investorperspektiv. Derfor kan ikke markedene løse dette, sier Randers. Regn-skogsområdene blir «utviklet» for «mer lønnsomme» formål. Dagens Næringsliv kan 13. juni presentere «de norske krypto-fabrikkene», 18 i tallet spredt over hele Norge. Høye strømpriser sør i landet fører til at flere vurderer å flytte virksomheten lenger nord. Grønne arbeidsplasser vil noen si, men for hvilket formål? "Verdiskapingen" ender hos investorer på Caymanøyene, i Sveits og i Luxembourg. Formålet er neppe å bidra til det grønne skiftet. Randers for sitt vedkommende er tilhenger av befolkningskontroll, bindende femårsplaner for karbonfangst og lagring og mener strammere og mer autoritær politisk styring er nødvendig. Under samlingen Klassekampen og Randers deltok i var det flere som kritiserte Randers for å være for pessimistisk. Er han det?